00:19:22 · Johannes Brodwall
[00:19:22] S0: Det er, ja det er vanskelig å si, for kodere har vel alltid vært ganske innadvendte, så jeg er ikke så... Vi snakker noen ganger. Vi har snakket noen ganger om hva slags kode vi skriver, men som profesjon så er vi ikke veldig vant til å snakke om liksom hvordan var din? Hva gjorde du på jobben I dag? Altså, hva gjorde du på jobben I dag? Jeg implementerte task 15 28. Det er det utviklere gjerne sier på jobben din, sant. Men, men jeg sier liksom hva ja, men hva gjorde du på jobben I dag da? Mhmm. Nei, jeg fant ut hvorfor det ekte historien da. Jeg fant ut hvorfor vårt vårt system svarte annerledes på saker som var sendt til statsadvokaten og så tilbake igjen til et politidistrikt. Og det forteller ikke deg nødvendigvis så veldig mye mer enn enn TAS 15 28, men jeg ville nok fortalt fortalt mine brukere ganske mye mer. Og når jeg da sier videre at jeg implementerte, altså jeg lagde et GUI for å kunne generere tekstmeldinger som forholdt seg til endring av sakseierskap for straffesaker. Da, da begynner det å, altså, og jeg valgte å gjøre det ved å implementere det med et GUI som kunne rydde opp I meldingene for Da, da begynner det å bli litt sånn spørsmål om hva slags, hva slags, hva slags kode er det jeg skulle, hva slags oppgaver er det jeg løser og hva slags meldinger og hva slags bruksområde er det jeg sitter med til daglig? Og så det er litt av hvordan min hverdag er I dag. Nei, jeg jeg har et system I dag som har levd I som som har levd I godt over 40 år. Nesten like gammel som meg. Ja. Og jeg skal forsøke å modernisere det systemet, og det går ekte trafikk gjennom systemet. Og så må jeg prøve å finne ut av nå, nå gjorde min tolkning av den trafikken, den gjorde du på en annerledes måte enn det systemet gjorde I dag. Så må jeg finne ut hvorfor den gjør det. Da er den måten som jeg alltid har likt å gjøre ting på at jeg vil komme nærmere med mine tanker til det problemet jeg skal løse. Så jeg vil da prøve å se, okay, her har jeg en melding som er sånn og så lang, og det feltet der tolkes på den måten, og det vil jeg forstå med min hjerne. Og så har jeg snakket også, også som sagt så er det jo ofte sånn at vi utviklere ikke er så flinke til å dele hvordan er det, hvordan er det vi angriper problemene våre I hverdagen?
00:22:02 · Johannes Brodwall, Mia Sandnes Nilsen
Men jeg, når jeg snakker da med 2º folk, så er det sånn at de da sier, ja nei, jeg spurte Claude om hva den trodde var grunnen til avviket mellom vårt system og det gamle systemet. Og så svarte de noen greier. Og så ser jeg på da det, så har jeg sett på liksom hva svarte Claude til deg? Og så sier jeg, okay, det gir litt mening, men det er liksom diffust, det er litt vanskelig å få tak I. Jeg skjønner ikke helt. Jeg er ikke sikker på at jeg skjønner hva han mener. Og så ser jeg bort på den som mottok dette svaret og så ser jeg, skjønner skjønner du hva han mener? Sånn litt. Så det jeg opplever er at en del sitter med et sånt med at man har fått større avstand til den jobben man gjør. Ja. Og så det føles ut som om du har tykkere Watthansker på hendene når du jobber med tingene, men at det på et vis går fortere. [00:23:00] S2: Ja, du du du har liksom et par Watthansker som du holder I rattet med. Ja. Og trykker stadig mer på gassen liksom.
00:23:08 · Johannes Brodwall
[00:23:08] S0: Ja, det er litt der hvor jeg føler en del er da. Også er det noen som som også har jeg også og da siden vi ikke er så flinke til å snakke om ting. Er heller ikke så flinke til å snakke om følelser. Men når folk snakker om følelser, så er det jo primært det som jeg hører er når de snakker om enten følelsen av at de har mistet en aktivitet, en mening, en et fokus, en identitet som betydde noe for dem, men at de er hjelpeløse til den fremtiden som de har, eller at de føler at de ja ting hele tiden går fordi at de setter I gang en agent som skal løse noe. Og så og så må man passe på å sette I gang agenten før de går på do. Og så kommer de tilbake igjen, og så må du bare sjekke hva som skjedde med den agenten, og så ser du at ja, den står litt fast. Jeg satt gang en annen agent, og så skal jeg gå og ta en kopp kaffe. Og så sitter man og så sitter folk med et høyere nivå av stress I og som følelse av press der. Og så er det få som snakker om det, men jeg tror det er ganske mange som sitter med den der følelsen at altså nå nå er det en flod og den floden den har tatt de nederste delene med land og man har flyttet litte grann høyere når man vet at den floden stiger. Du kan som programmerer I dag så kan du inngå da den hestehandelen at du omfavner den kunstige intelligensen, og så prøver du å få ut produktivitet sånn at du er kanskje sånn at du da med hjelp av maskinen så kanskje hjernen din er god nok fortsatt. Men vi vet jo at målet til de som sitter tilbake teknologien, det er jo ikke å gjøre utviklere gode, det er å gjøre utviklere overflødige. Og og jeg tror at når du da kommer tilbake til det daglige, så tror jeg det er en del utviklere som føler på det. Mhmm. At du sitter der på den øya med land, landmassene som blir tatt over av vannet, landmasse, altså vannet stiger. Og så trekker du deg opp til høyre trekker du deg opp I, I fjellene da, men du vet at vannet kommer til å fortsette å stige.
00:25:28 · Mia Sandnes Nilsen, Johannes Brodwall
[00:25:28] S2: Ja, er det noe folk sier til deg, altså beskriver den situasjonen? [00:25:33] S0: Det er, jeg tror ikke folk tør å tenke på det. Så så vi bruker litt en sånn, så jeg har prøvd litt en sånn å se om det resonnerer med folk hesten. Jeg er redd for, eller jeg er redd for hesten var det en venn av meg som skrev på en mail. Vi fikk jo biler I begynnelsen av på 19 århundret og når og da var det en ting som var litt overraskende var at når bilen kom så var det helt på bilen som 19 hundre-tallet fikk av, så var så var det fortsatt ikke det høyeste antallet hester I, I verden. Det høyeste antallet hester var cirka 19 20. Da var det cirka tror jeg, hvis jeg husker tallene riktig, 20000000 hester I verden. Men bilene gjorde hesten overflødig da. Og da 20 år senere så var det halvparten så mange hester. Og så gikk det mye fortere. Og I dag så er det jo en prosent så mange hester som det var for 100 år siden. Og I den Veterfon så er det jo sånn, ikke sant, hva trenger du en hest til når du har en bil? Altså hesten, det er mye hyggeligere å ripe en hest enn å kjøre en bil. Det er jo ikke økonomisk holdbart som et transportmiddel, så det blir jo til kos og hyggelig. Og så er det jo da det at kanskje hestene har et bedre liv nå enn de hestene som levde for I 100 år siden. Men det er bare en prosent av dem da. Og hva er vitsen da med et menneske for å, for å feilsitere svømme Altman? Det tar krever mye energi å, å trene et menneske også. Hva er vitsen med et menneske da når vi har maskin som kan tenke for oss? Så jeg er redd for hesten.
00:25:33 · Johannes Brodwall, Mia Sandnes Nilsen
[00:25:33] S0: Det er, jeg tror ikke folk tør å tenke på det. Så så vi bruker litt en sånn, så jeg har prøvd litt en sånn å se om det resonnerer med folk hesten. Jeg er redd for, eller jeg er redd for hesten var det en venn av meg som skrev på en mail. Vi fikk jo biler I begynnelsen av på 19 århundret og når og da var det en ting som var litt overraskende var at når bilen kom så var det helt på bilen som 19 hundre-tallet fikk av, så var så var det fortsatt ikke det høyeste antallet hester I, I verden. Det høyeste antallet hester var cirka 19 20. Da var det cirka tror jeg, hvis jeg husker tallene riktig, 20000000 hester I verden. Men bilene gjorde hesten overflødig da. Og da 20 år senere så var det halvparten så mange hester. Og så gikk det mye fortere. Og I dag så er det jo en prosent så mange hester som det var for 100 år siden. Og I den Veterfon så er det jo sånn, ikke sant, hva trenger du en hest til når du har en bil? Altså hesten, det er mye hyggeligere å ripe en hest enn å kjøre en bil. Det er jo ikke økonomisk holdbart som et transportmiddel, så det blir jo til kos og hyggelig. Og så er det jo da det at kanskje hestene har et bedre liv nå enn de hestene som levde for I 100 år siden. Men det er bare en prosent av dem da. Og hva er vitsen da med et menneske for å, for å feilsitere svømme Altman? Det tar krever mye energi å, å trene et menneske også. Hva er vitsen med et menneske da når vi har maskin som kan tenke for oss? Så jeg er redd for hesten. [00:27:16] S2: Ja, det er redd for hesten eller redd for at du er hesten kanskje? [00:27:19] S0: Ja.
00:27:19 · Johannes Brodwall, Mia Sandnes Nilsen
[00:27:19] S0: Ja. [00:27:19] S2: Ja. Men, men bilen var jo kanskje bedre transport inntil seg enn hesten da. [00:27:27] S0: Nå snakker du jo til en miljøpolitiker da, så altså det har jo ikke eksistert noe bedre transportmiddel enn en sykkel. [00:27:35] S2: Ja, ikke sant. [00:27:38] S0: Men så det du kan man kan argumentere mange måter på det, men det det er en er en fin metafor å ta for det ser ut som om kunstig intelligens kommer til å endre samfunnet vårt mye. Og når du tenker på det bilen har endret samfunnet vårt enormt mye. Men den har har ikke bare endret det på da den måten som vi tenker at vi da har kunnet gjøre ting vi ikke kan gjøre før, men den har også da gjort det sånn som, ikke sant hvis du, hvis du skal sykle gjennom byen, så har du en større sjanse for at du kan bli skadet. Vi bor lenger unna hverandre. Vi har, så vår sosiale omgangskrets er mer spredt. Det betyr ikke at vi vi kunne brukt bilen til å se hverandre med menn. Det kan godt hende vi ser hverandre mindre. Barn leker kanskje mindre I gata nå. Også har vi jo alle de sånn direkte miljømessige konsekvensene da at altså fra utslipp fra eksos til nedbing av natur for stor motorvær og så videre og så videre. Altså bilen har på har jo endret samfunnet ikke bare I positiv retning, selv hvis du selv hvis du er glad I bilen. Og og sånn vil det antakeligvis være med kunstig intelligens også. Vi får da noen ting som vi får ut av det, og så får vi noen ting som vi mister. Men I den metaforen så er jo ikke vi sjåførene. Vi er jo hestene.